Jeg titta litt på tidligere innlegg på denne fantastiske bloggen, og da hadde jeg allid med dagens grafikk. Derfor blir et en liten ønskereprise:

Dessuten skal den vilda bebin barnevoktes i dag, for Dypvannsfisken skal på deit med verdens beste mann. Egentlig skulle de på kino, men nå ser det ut til at et bare blir utespising. Jaja, noen timer voksentid er jo aldri å forrakte.

Hei pappa Sunnifa!

Det slo meg nettopp at Rebecka i Ghost World ligner på Gjertsen. Sånne små detaljer varmer hjertet mitt. Kanskje, hvis jeg tar på meg hornbriller, så oppdager jeg mange nok små, fine detaljer til å smelte all snøen. Eller i det minste få den sure, kalde vinden ut til å løye.

Dessuten, mens håret til Enid fremdeles er vått eter at hun har farga det, så har det samme farge som håret til Linnea.

Sjekk bildet på veggen!!!

I dag la jeg truser inn på rommet ditt…but you weren’t home. Therefore you are gay.

Nakopenda

Og da mener jeg at den vilda bebin vokser så det knaker. I dag konkluderte jeg (etter at verdens beste mann påpekte det) at den vilda bebin er blitt for lang for bodyene sine i størrelse 62. Det er litt vemodig, både fordi han har sinnsykt mange stilige bodyer i den størrelsen, og fordi 62 liksom er den siste “liten baby”-størrelsen. Så nå er han ikke det bittelille nurket lenger, nå er bare en baby. Noe som igjen minner meg på at det ikke er lenge til han er en liten gutt, og ikke lenger en baby. Det går så altfor, ALTFOR fort!

Man blir fortalt at man må nyte tiden de er så bittesmå, men det rekker man jo ikke før de plutselig er blitt kjempestore!

Nå ligger den vilda bebin ved siden av meg og lager lyder som ligner mer og mer på prating! Hvor ble det av babylydene?

Nei, nå skal vi drukne sorgene våre ved å høre på Hopalong Knut.

Før pappa Sunnifa dro tilbake til Kenya snakka vi om hvordan ting var da vi var yngre, og ikke minst hvordan VI var. Og konklusjonen var at vi både var og er jentene i Ghost World. Ved første tanke virker det sikkert ekstremt negativt, men for oss er det fet. Se så søte vi er:

Du skulle bare hørt hvor digge vi er ved middagsbordet.

Jeg har innsett hvor sinnsykt lite inspirerende det er å stirre på den sida der man lissom skal skrive blogginnleggene sine. Det er trist, for da stopper jo “prosjekt klisjé-mamma-blogg” opp. Men – etter litt bloggresearch har jeg funnet ut at man kan putte annet crap på bloggen sin, for eksempel diverse mediaklipp uten at det blir sett på som latskap. Derfor skal jeg oppfordre til å se en heaftens sluskedokumentar fordi jeg syns den er koselig og nostalgisk. Spesiellt 20 minuter uti

Trykk på denne linken og kos deg. Popkorn er ikke nødvendig, dog det er veldig koselig.

For tiden er vi skikkelig invalide. Den vilda bebin var tidenes mest snørrete på tirsdag, jeg fikk vondt i maven onsdag kveld, og torsdag endte vi opp på sykehuset, hvor snørra til den vilda bebin eskalerte (hvada tørr air-condition-luft på sykehuset) og jeg ble operert for mongo blindtarm. Og så dro pappa Sunnifa til Kenya natt til fredag. Gaaaaaah, nå orker jeg ikke skrive mer, jeg er helt kake.

Zara har ankommet heimen! Pene, pene Zara. Vi trasker og bærer inne, og i morra er planen å bære til biblioteket. Men nå blir det ikke mer bloggings, for verdens beste mann kom på besøk.

Dypvannsfisken og pappa Sunnifa sikler på meitaier fra eye2eye og syns de er fiiiiiine. Den vilda bebin sikler på klærne våre. Dessuten har pappa Sunnifa lagd blog! Den er fin og må besøkes. Zara kom ikke i dag heller.

Ånei. Sykt flaut. Bæredilla er liksom bare noe flagredamer får.

Nei, det er faktisk ikke det, og at Dypvannsfisken var i faresonen (eller heter det målgruppa) for denne dilla er vel heller ingen overraskelse, med alle de alternativ-nykkene hun har. Så stakkars den vilda bebin, han blir båret rundt til (nesten) alle døgnets tider. MEN – til Dypvannsfiskens forsvar virker det som han liker det.

I løpet av en uke kommer forresten Zara. Da blir det fotosjuut og forhåpentligvis lange bildeinnlegg her på bloggen

Nå har det vært full rulle i fire dager til ende, og den vilda bebin har aldri vært så sliten før. I tilleg er vi lettere snørrete begge to, og man blir jo ikke mindre sliten av det. Derfor har vi en velfortjent slaskeaften med surfing og døsing og spising i den store senga.

Den vilda bebin sovna klokka 20.00, og har sovet nesten i ett fram til nå (og det er rundt midnatt som er standard leggetid.) Tenk om han våkner klokka 04.00 og er uthvilt! Hjelp! De to siste nettene har han heler ikke spist nattmåltidet sitt, og det har vært eller lite festlig for Dypvannsfiskens del. Vi legger skylda på at vi har vært hos pappa Sunnifa og at det er litt rart sove et sted man aldri har vært før selv om man får ligge inntil mamma.